NO

Lyden fra hjertemonitoren brøt stillheten. Henrik åpnet øynene. Et hvitt tak, lukten av sykehus, et drypp i armen. En VIP-intensivavdeling på Rikshospitalet.

Ro deg ned. Ikke «be om unnskyldning umiddelbart». Ikke «kom deg ut av huset mitt». Ikke «hvordan våger du å snakke slik til min kone». Jeg så på ham

 — Denne kjolen, — sa Henrik med rolig stemme mens han så skuespilleren rett inn i øynene, — var det eneste du kunne ha gått på den røde løperen med i kveld.

— Det fantes bare… to, — hvisket Ingrid, og stemmen hennes skalv for første gang på mange år. — Jeg har ikke stjålet, fru Berg, jeg sverger!

Olav skulle akkurat rope på vaktene da babyens lille hånd smatt ut fra teppet og berørte håndleddet hans. Latteren døde momentant. Det var som om et elektrisk

Helgen sneglet seg av gårde, men på en merkverdig fredelig måte. Henrik, som ikke hadde laget mat på flere år, varmet klønete opp lapskaus og laget rykende varm kakao.

Rommet druknet i en sjokkert stillhet. Fru Henriksen, som satt borte ved vinduet, klarte ikke å dy seg: «Dette er jo helt absurd! Vi betaler ikke i dyre

Orkesteret fikk et kort nikk fra Henrik, og de spilte de første, melankolske tonene av en rolig vals. Han ledet henne ut midt på det blanke marmorgulvet.

Blodet bruste i Noras kinn. Hun ventet desperat på at Henrik skulle rive mikrofonen fra faren sin, stille seg beskyttende foran henne og forsvare sin kone.

Den gamle kapteinen Johan, som hadde seilt for Henriks familie siden Henriks ungdomsdager, trådte langsomt og lamslått ut av folkemengden.