— Denne kjolen, — sa Henrik med rolig stemme mens han så skuespilleren rett inn i øynene, — var det eneste du kunne ha gått på den røde løperen med i kveld. Astrid fnyste arrogant og kastet på håret. — Tror du virkelig at jeg trenger deg? Jeg er Astrid Lindberg! Hvilket som helst merke i Europa vil krype på knærne for meg hvis jeg bare knipser med fingrene. Henrik tok et skritt nærmere. Stemmen hans ble lavere, men den lød som en knusende dom. — Jeg tror ikke. Jeg vet. Jeg eier dette studioet. Jeg eier dette merket. Og hver eneste tråd som agenten din har tryglet om de siste ukene, tilhører meg. Ved siden av henne sto manageren, Lars. Ansiktet hans ble plutselig askehvitt. Han sjekket febrilsk noe på telefonen sin, før han hvisket med skjelvende lepper: — Astrid… vent litt… Han er ikke bare en skredder. Det er Henrik Solberg. Hovedaksjonæren i “Nordic Luxury Group”. Han kjøpte opp selskapet forrige måned. Astrid stivnet. Det selvsikre smilet slo sprekker. Hun så plutselig på mannen i forkleet med helt andre øyne. Foran henne sto ikke en vanlig ansatt. Foran henne sto mannen som med et enkelt pennestrøk kunne ruinere alle hennes lukrative sponsoravtaler.
Prisen for kaffen Henrik rygget et skritt tilbake og bevarte sin iskalde ro. Assistentenes kameraer filmet hvert sekund – dette var ikke lenger bare et raserianfall, det var fallet til en diva. — Du har to valg, — sa Henrik med fast stemme. — Du kan forlate bygningen akkurat nå og prøve å finne en ny kjole på de tre timene du har igjen. Eller du kan be om unnskyldning til mine syersker, hvis harde arbeid du nettopp spyttet på. Uansett får du ingen erstatning for denne kjolen fra meg. Astrid så seg rundt. Hun så kameralinsene, de livredde øynene til manageren sin, og kjente makten forsvinne ut av hendene hennes. Hele tiden hadde hun trodd at hun var verdens sentrum, men det viste seg at hun bare var en brikke for mannen hun nettopp hadde fornærmet. — Henrik… jeg visste ikke… — begynte hun, men stemmen brast. — Du trenger ikke å kjenne noens status for å oppføre deg som et anstendig menneske, — avbrøt han henne kaldt. — Tiden går. Kameraene fanget den siste scenen: En ydmyket Astrid Lindberg, med bøyd hode foran en ødelagt silkekjole, mens illusjonen om hennes egen storhet kollapset rundt henne. Den kvelden møtte hun opp på prisutdelingen i en gammel kjole fra i fjor som Lars hadde funnet i all hast. Dagen etter skrev avisene ingenting om filmen hennes, men overskriftene skrek om flekkene på hennes egen rykte.
❓ Hva synes dere: Gjorde eieren av klesmerket det rette? Fortjener slike mennesker en ny sjanse, eller må leksen være brutal for at de skal lære seg å respektere andre?