NO
NO
«Hvor mye vil du ha for sykkelen?» spurte Henrik rolig. Lea så ned. «Så mye du vil gi… Mamma er syk. Vi har ikke mat igjen hjemme.» Henrik kjente hjertet synke.
NO
De kom nærmere. Altfor nærme. Astrid rygget instinktivt et lite skritt tilbake. En av mennene prøvde å smile varmt, men leppene hans skalv ukontrollert.
NO
Da Amélie endelig krysset terskelen til lokalet, var det som om tiden sto stille i rommet. Hun så rett og slett fantastisk ut: i en luksuriøs smaragdgrønn
NO
Seremonien gikk etter planen: høytidelige taler, applaus, stolte foreldre. Men plutselig skilte Henrik seg ut fra mengden av avgangselever i sine svarte
NO
Henriks kalde fasade slo sprekker. Den rike, mektige mannen følte seg brått som en liten, livredd gutt igjen. «Hva var det du sa?» stemmen hans sprakk.
NO
Først da rørte Camilla endelig på seg. Men hun gikk ikke bort til Henrik for å gi ham en reprimande. Hun kom rett bort til meg. — «Nora», sa hun med en
NO
Plutselig, fra de tette foldene i det tunge blondegsløret som Ingrid ristet så aggressivt, gled en liten, gulnet og sammenbrettet papirlapp lydløst ut.
NO
Smilet forsvant umiddelbart fra Henriks ansikt. En usynlig kraft tvang ham til å gå nærmere. Han satte seg sakte på huk foran den ukjente gutten, og prøvde
NO
Atmosfæren inne i den gamle stavkirken var magisk. Det luktet av tjære, røkelse og liljer. Lyset strømmet inn gjennom de smale vinduene og badet Magnus
NO
Plutselig beveget de tunge fløyelsgardinene seg, de som skilte festsalen fra kjøkkenområdet. Ut fra skyggene trådte en liten jente. Hun var ikke eldre enn elleve år.