Folkemengden sto som frosset fast. Folk glemte snøen og sine egne ærend, og ble vitne til et drama ingen manusforfatter kunne ha skrevet. Oscar så på Henrik, og i barnehjertet hans blandet årevis med fortvilelse seg med et plutselig, blindt håp.
– Så hvorfor… hvorfor lette du ikke etter oss? Hvis vi ikke døde, hvorfor kom du ikke? – barnestemmen brast i gråt.
Henrik åpnet munnen for å fortelle om falske dødsattester, om en lukket kiste, om en mektig rik far som bestemte at en fattig student ikke var bra nok for arvingen hans. Men svaret kom aldri ut.
Blikket til Henrik gled brått forbi gutten og stanset ved fotgjengerovergangen. All farge forsvant umiddelbart fra ansiktet hans. Han sluttet å puste.
Der, under det svake lyset fra gatelykten, sto en kvinne. Hun hadde frosset fast og holdt den ene hånden over munnen. Hun hadde på seg en enkel, slitt kåpe, håret var bustete av vinden, men for Henrik var hun fortsatt verdens vakreste kvinne. Ingrid.
Og rundt halsen hennes, over det gamle skjerfet, hang et tynt kjede.
Oscar la merke til mannens blikk og snudde seg sakte.
– Mamma? – pustet han ut og løp mot henne.
Henrik reiste seg opp. Han vaklet. Verden snurret rundt. Han stirret på kvinnen hvis grav han hadde grått ved i sju år.
– Du… du er i live, – hvisket han og tok et nølende skritt mot henne. – Ingrid, faren min løy for meg… Han sa at jeg hadde mistet dere begge to… Jeg visste det ikke… Jeg sverger på mitt liv, jeg visste det ikke!
Det vanskeligste valget
Ingrid tok et tungt, skjelvende skritt fremover. Øynene hennes var fulle av tårer, men holdningen forble anspent som en streng. I sju år hadde hun overlevd. I sju år hadde hun jobbet nattevakter for å brødfø barnet deres, mens hun ble fortalt at Henrik bare ble redd for ansvaret og rømte til utlandet for å bygge karriere.
Hun trakk Oscar hardt inntil seg og gjemte ham bak ryggen, som om hun beskyttet ham mot all smerten denne mannen i den dyre dressen hadde forårsaket.
Henrik strakte ut en hånd mot henne. I øynene hans var det en bønn fra en mann som nettopp hadde stått opp fra de døde.
– Ingrid, jeg ber deg… La meg forklare alt. Gi meg en sjanse til å gi dere alt tilbake. Jeg vil gi dere hele mitt liv.
Hun så på ham. I blikket hennes blandet kjærligheten som aldri hadde sluknet, seg med dyp bitterhet etter årevis med lidelse. Hun så på de våte skoene til sønnen sin, deretter på Henriks luksuriøse bil. Så sa hun lavt, men bestemt, slik at bare han kunne høre det:
– Jeg kom hit bare for å hente sønnen min. Og for å kjøpe ham den forbannede boken.
Hun tok en pause og svelget den bitre klumpen i halsen.
– …Jeg kom for boken, Henrik. Ikke for deg.
Hun snudde seg, holdt Oscar hardt i hånden, og tok et skritt ut i det grå, iskalde Oslo-regnet. Henrik ble stående igjen på fortauet, knuget den ødelagte sølvbiten i hånden, og innså at den virkelige kampen for familien hans bare så vidt hadde begynt.
