NO

Det ble så ubehagelig stille i foajeen på The Thief at man kunne høre de tunge regndråpene slå mot glasset som taktfaste slag. Astrid Volden, kvinnen som

Fingrene mine gled rolig over det myke skinnet på bunnen av vesken og lukket seg om den lille gjenstanden. Jeg hadde aldri trodd at øyeblikket for mitt

Jeg hadde aldri trodd at øyeblikket for min endelige frigjøring skulle begynne med en så ufattelig tung, iskald stillhet. Hjertet slo meg helt opp i halsen

Filip klarte ikke å holde det inne lenger. Han grep tak i armen til Nora så brått at champagnen skvalpet over kanten på det dyre krystallglasset hennes.

Christian brydde seg verken om blitslampene som smalt, eller de hundrevis av nysgjerrige blikkene fra fiffen rundt ham. Han så bare rett inn i de store

Kvinnen enset overhodet ikke den iskalde asfalten, eller at den dyre, lyse kåpen hennes ble fullstendig gjennomvåt av slaps. Hun kastet seg på knærne rett

Stillheten på brygga var så dyp at man nesten bare kunne høre bølgene fra Oslofjorden skvulpe mot kaien. Linnea trakk pusten dypt og lot det iskalde blikket

Astrid falt på kne på det myke teppet, fullstendig likegyldig til at den skreddersydde silkekjolen hennes sugde til seg den kalde, skitne snøslapsen fra guttens sko.

Henrik forsto plutselig at gutten foran ham ikke var et menneske, men en eldgammel, nådeløs kraft fra selve havdypet – en budbringer fra en glemt verden

Ordene traff Astrid med en voldsomhet som overgikk den bitende vinterstormen. Mannen som bodde hjemme hos henne. Hennes ektemann. Han som hadde holdt henne